Firkanter

sdfsdfs hfgh h h h h h hhh

Mango, mango

dfsdf sdf sdf sf sdf sdf sdf sdfsdfsdf sd fsdf sd fsd fs dfs dfsdfs d f

Farvel, fru Lessing

Jeg var midt i Belgia da jeg hørte om det, ikke langt fra EU-strøket i Brussel. En melding tikket inn hjemmefra. Har du hørt at Doris Lessing er død?Da jeg leste setningen, var den som fiksjon. Som et sug. Et øyeblikkelig stikk av sorg. Doris Lessing. Jeg var tilbake i leiligheten hennes i West Hampstead i London. I støvet fra kattene, blant bokstablene, prydbøkene om store malere, bunker med korrespondanse på små tebord overalt. Og den gamle, fine dama midt i rommet.

Det er allerede fem år siden jeg intervjuet henne for Dagbladet. Tiden går i sirkler, ville hun kanskje ha sagt, nå var hun i livet mitt igjen, der jeg vadet rundt i språkforvirrede Belgia. På kontinentet. Jeg husket to ting hun sa. Spesielt én ting, for å være mer presis. Hun sa noe om foranring. Om det å endre seg som menneske. At det ikke kan skje, uansett påvirkning, før det gjeldende mennesket er klar for å forandre seg. Og at det kan være en bok du har lest før som plutselig gjør noe med deg. Noe annet enn den første gangen du leste den. Å møte et menneske på gata. Synet av akkurat dette mennesket akkurat nå, forandrer deg kort sagt. Et fornemmelse av tid? Kanskje er det akkurat slik det føles, som at i et veldig kort sekund, like kort som et blunk med øyet, så fosser og suser tiden gjennom deg. Og at du er midt i den. Midt i tiden. Midt i livet.

Jeg skrev om intervjuet her på bloggen. Senere, faktisk ganske lenge etterpå, oppdaget jeg at jeg hadde glemt å legge ut selve intervjuet. Det var bare en slags fortekst jeg hadde lagt ut. Som om den var nok? For meg, iallfall. For det var så fint å møte henne. Det er noe man sier, selvfølgelig, til enhver man møter, av ren og skjær høflighet som regel, andre, få, ganger sier man det fordi man virkelig mener det. Og med Doris Lessing var det sånn. Hun var et fint menneske.

Og nå er hun død. Hun er vekk. Hun har femtifem bøker som overlever seg. En datter. Sønnen døde visst for tre uker siden, sønnen som bodde hjemme hos henne til det siste. Jeg vet ikke noe om ham, jeg husker ham bare som en vag skikkelse borte på kjøkkenet hennes i andre etasje, før den siste trappa opp til stua. På reposet, så å si, lå kjøkkenet. Der satt han, sønnen hennes, og hun veklset noen stille gloser med ham da hun forsvant ut for å lage te til meg og fotografen fra Dagbladet. Han døde, og nå var hun død, ikke mange ukene etterpå. Det er jo lov å tenke sitt. Mor hadde kanskje endelig gjort nok. Levd nok. Opplevd nok?

Det andre jeg husker hun sa, var noe hun fortalte at faren hennes pleide å si. At du skal ikke stå på det samme stedet i mer enn ti minutter, for det forsvinner. Alt forsvinner. Både det gode og det dårlige. Alt er i forandring, og det gjelder om å ikke stivne. Det gjør inntrykk på en tjuefireåring å høre det fra en åttiåtteåring! Det varsler om at livet kan være langt, selv om man blir eldre. At det ikke stanser, men fortsetter.

Jeg skulle til å skrive at jeg skal prøve å huske disse to tingene hun sa. Men det er ikke nødvendig. Fra tid til annen er jeg der, plutselig, overfor henne, hun litt framoverlent for å høre spørsmålene jeg roper ut, jeg litt framoverlent for å få med meg hvert komma hun sier. Teen som blir kald i den tynne porselenskoppen, nesa som er tett på grunn av kattene hennes. Stillheten i huset og kraften i stemmen hennes.

Hvil i fred, Doris Lessing. Det var en ære og en glede å møte deg.

***

HER ER INTERVJUET OG  INTRODUKSJONEN I SIN HELHET: 


Så var det gått noen timer og jeg hang der i lufta. Kabinpersonalet gikk att og fram i den smale midtgangen, de trillet matvogna sakte fra snuta og bakover i kabinen, og jeg gløttet opp på den lille nedsenkede skjermen over seteryggen foran meg: Ground Speed, sto det, 711 kilometer i timen, vi raste av gårde over skylaget i over syv hundre kilometer i timen, Altitude, sto det, vi var nesten elleve tusen meter over landjorda. Der hang vi, der hang jeg. Og naboparet var enten amerikanere eller australiere, de hadde en lommeparlør som guidet dem gjennom El Pais, den spanske avisa som hadde et så strålende godt rykte, tydeligvis også i USA eller Australia, og vi fikk servert maten vår, hvert vårt mikromåltid, de var vegetarianere, jeg fikk kylling og cheddarost, og vi spøkte oss gjennom måltidet. Se på all emballasjen, sa vi, humret vi, det er jo mer emballasje enn innhold, og vi holdt all plasten opp mot hverandre, vi forbrødret der vi satt, en ufarlig flypassiar der oppe over skyene, og på den lille skjermen over meg dukket det opp et kart, ruta lå stiplet over et Nord-Europa i mørke nyanser av blått og grønt og brunoransje for fjellområdene, og vi var nesten halvveis, det var under en time igjen til vi kom til å ta bakken i London, på Heathrow Terminal 5, og jeg lurte på om British Airways fremdeles hadde den standarden at man kunne be om en liten flaske champagne til maten, det hadde de hatt året i forveien, da jeg dro til England for å intervju en norsk forfatter og seinere havnet på en bunnsolid irsk pub midt i West End sammen med forfatteren og hans usedvanlig intelligente kone, vi hadde skålt i brun whiskey og øl; og den gangen hadde jeg til min store forbløffelse fått servert champagne på flyet. Og nå så jeg på kartet at vi befant oss over Hamburg, over Deutschland, det tyske riket strakk seg ut, lå der nede i hjertet av kontinentet mitt, Europa, og var, bare var, krevde ingen ting, ga ikke ved dørene, og jeg tenkte: Der nede, kanskje til og med nøyaktig elleve tusen meter rett ned, satt Ingvar Ambjørnsen. Eller satt? For alt jeg visste lå han og sov, eller han sto i stua si, på kontoret eller hjemme i leiligheten ved Innocentia-parken, at han sto der på parkettgulvet og så på tv. Rett opp og ned. Jeg så for meg at han spiste nudler, eller wok, dönerkjøtt, samtidig som han altså sto der og lot seg underholde, lot set dupere av hva som nå rullet over RTL eller en annen tysk kanal for øyeblikket, og han hadde ingen som helst anelse om at jeg, akkurat da, kanskje befant meg i nøyaktig samme linje som ham selv, med den forskjell at jeg satt i et mørkeblått skinnsete som tilhørte British Airways elleve tusen meter over ham.

Men det var ikke Ambjørnsen denne turen til London skulle dreie seg om. Det var en litterær storhet av et helt annet kaliber jeg skulle møte. Hvordan det hadde kommet i stand? Vel, jeg fikk beskjed av sjefen min om å skaffe et intervju med en stor forfatter. Tankene gikk raskt til Norges såkalt store forfattere, Jan Kjærstad og Lars Saabye Christensen. Sånne typer forfattere. Men store? Jeg vet ikke, man kan vel alltids legge lista høyere. Den litterære lista ligger iallfall høyere, ikke minst internasjonalt. Men storhet, er det utelukkende noe som har med salgstall og publikumsgunst å gjøre? Naturligvis ikke. Jeg tør påstå at noen av de største norske forfatterne dessverre selger skrekkelig dårlig. De har en krets av liebhabere, en leserkrets som står dem tro, ja, men de er ikke brede, og bredde som journalistisk kriterium er ganske undervurdert. Og egentlig nokså tvetydig: Det skal nok ikke så mye til for å bli oppfattet som en som har bred interesse, men den interessen kan resultere i helt andre ting enn anerkjennelse og skrive seg fra noe helt annet enn slit, blod, tårer og innsats. Enkelte ganger kan man få inntrykk av at det holder å gjøre noe sjokkerende for et større publikum i, la oss si, et dårlig tv-program. Så storhet som kriterium for å finne en forfatter?

Lista måtte heves. Spørsmålet jeg stilte var: hvor ligger den høyeste lista litterært sett? Det er mange bokpriser, både i inn- og utland. Men den største av dem alle, i alle fall om man ser internasjonalt på det, må i sannhet være Nobelprisen i litteratur. Det er den gjeveste, den som henger høyest (at den også er den som gir best avkastning for den heldige vinneren, er en helt annen sak). Ok, så hvem var, etter dette kriteriet for storhet, forfatteren jeg måtte prøve å få et intervju med?

Ingen ringere enn. Doris. Lessing.

Men hun var, i uttenkende stund, 88 år gammel. Ville det være mulig? Jeg føyde flere navn opp på blokka, flere forfattere jeg kunne prøve meg på. Jeg skrev: Salman Rushdie, Haruki Murakami, Doris Lessing. Igjen denne gamle iranskfødte briten på nesten 90 år. Så jeg kontaktet forlagene til forfatterne, de norske forlagene deres. Om de ikke kunne videresende en forespørsel? Jo. Men. Det var ikke noe håp i sikte, fikk jeg vite, dette var tross alt mennesker også andre enn en journalist fra Norge drømte om å få lov til å møte, få i tale, sikre seg.

Jeg sendte en slags standardmail på engelsk til forlagene. Som de sendte videre til forfatternes agenter. Så glemte jeg saken og intervjuet Jan Kjærstad i mellomtiden. Kjærstad var en hyggelig mann, som tok i mot meg barføtt i hjemmet sitt og som velvillig brukte av sin tid for å snakke om sin ferskeste roman. Han var begeistret, jeg hadde lest boka og var også begeistret. I det hele tatt.

Så ringte det fra et av forlagene.

Vet du hva? sa redaktøren i den andre enden av linja, Mai Gaardsted. Det visste jeg ikke. Redaktøren sa: Hun har sagt ja! Doris Lessing har sagt ja til å møte deg!

Kødder du med meg, sa jeg. Kødder. Du. Med. Meg? (Og det slo meg at det var frekt å komme med et sånt uttrykk; forleggere har vel ikke for vane å kødde med folk.)

Så kødde med meg, det gjorde hun altså ikke, og hva mer var: Fru Lessing hadde, via sin britiske agent, en viss Olivia, opplyst at på grunn av sin helsetilstand, ville intervjuet måtte foregå i hennes hjem. I Nord-London. Om jeg ikke kunne sende over noen datoforslag?

Om jeg kunne. Så gikk det en uke. En mail fra Olivia tikket inn, det var Lessings adresse. West Hampstead, North West London. Intervjuet ville finne sted klokka 14.00. Om det kunne passe for Mister Marthinsen?

Fjerde september møtte jeg fotografen på flyplassen i Danmark. Han spurte: Vet hun at det er snakk om å ta bilder? Å faen, tenkte jeg, sa jeg; Nei, det hadde jeg ikke tenkt på. Flyavgangen nærmet seg, jeg så maskinen fra British Airways gli opp til terminalslangen på sine små hjul. Nå, sa fotografen, det får vel bare gå. Ja, sa jeg. Tenkte: Faen. Jeg så for meg hvordan det ville bli: Nobelprisvinneren i døråpningen, arrig i ansiktet, ja, sint. Forarget. ’There will be no bloody interview!’ Og døra, bang, rett i fleisen. Det ble en lang, turbulent flytur. Det er ingen relevant opplysning, kan man si, men det føltes som om det var en sammenheng der et sted, at turbulensen inn mot Heathrow var et dårlig tegn, at den var direkte myntet på meg og mitt (med ett tvilsomme) foretagende.

Så kom en langvarig Underground-tur under London. Tanken på at nye London er bygget på toppen av den gamle byen fra 1700- og 1800-tallet fylte meg, jeg så for meg brosteinsbelagte gater, trange smug og murhus fra en annen tid bare noen meter unna, på den andre siden av de smale metromurene. Så var vi framme. Vi spurte etter veien i en Fish ’n’ Chips-sjappe i West Hampstead. Det var bare å følge veien, ble vi fortalt, til vi kom til en brannstasjon. Da var det til venstre, og deretter tredje vei til høyre. Vi trasket i vei. Viserne på fotografens armbåndsur viste 14.00. Vi var forsinket. Vi halset bortetter de smale fortauene, snodde oss forbi travle londonere på vei til og fra sitt og sine.

Der lå huset. Det samme huset jeg hadde sett på tv i fjor, da det ble klart at Lessing var årets vinner av Nobelprisen. Fotografen sa: Vær så god, og pekte mot inngangsdøra.

Jeg trykket inn dørklokka. Ti sekunders stillhet, så, stemmen hennes: ’Yes, hello, come in’. Den tynne, spake stemmen forvridd gjennom den gamle høyttalermembranen. Her hadde hun altså bodd siden 1949, siden hun tok med seg yngstemann og forlot det som nå heter Zimbabwe til fordel for foreldrenes hjemland. Jeg dyttet opp døra. Skjøv post og reklame som hadde falt inn gjennom dørsprekken, inn i gangen. Jeg fikk et glimt av skikkelsen hennes der oppe i andreetasjen. Garnstrimmelhåret hennes. Vi gikk opp.

’So, you are Thomas, are you?’

’Yes, that’s right.’

Så sa hun, etter å ha vist oss inn i et kaos av en leilighet, med bøker, oppslagsverk, kunstverker, malerbøker, en diger feit katt, en myriade av støv og kattehår (jeg kjente det allerede i nesa, jeg er dypt allergisk). Der sto hun, selveste Doris Lessing, denne lave gamle dama, og antageligvis det største man kommer når det gjelder levende litterære storheter. I stua si. I kaoset sitt. Og ønsket oss velkommen.

’Oh, there are two of you?’ sa hun.

’Er, yeah, this is my photographer,’ stotret jeg.

’I never heard anything about any photographer,’ sa Lessing.

’But that’s quite all right. Now, you can sit there, and I’ll sit here. And one more thing, I am really deaf now, so you have to shout out your questions, OK?’

Intervjuet får tale for seg. Hvis du har lyst til å lese det, finner du det i dagens Dagbladet. I bokmagasinet som følger med. Tittelen lyder: «En kopp te med Doris». Men hvordan kan jeg få formidlet stemningen? De tidvis flakkende blikkene hennes, det fine, grå, tilbakestrøkne håret, de nervøse hendene, nølingen hennes da ordene unnslapp henne. Smilene hennes. Klokskapen. Latteren. De litt skjeve, innsunkne fortennene.

Det kan jeg ikke. Etterpå spurte jeg om det var i orden om fotografen tok et bilde av henne og meg. ’Of course,’ sa hun. Og stilte seg opp ved siden av meg. La den gamle armen sin i min.

***

Dagbladet, 18. september 2008:

En kopp te med Doris

– Du kan sitte der, så sitter jeg her. Og før vi begynner skal du vite at jeg er veldig døv nå, så du må rope ut spørsmålene, ok?

Nobelprisvinner Doris Lessing tar plass i sofaen foran vinduet i sin store, gamle London-leilighet. Forfatteren av over 55 bøker, hvorav både romaner, dikt, operaer, noveller og selvbiografier, fyller 89 år neste måned. Da hun vant Nobels litteraturpris i oktober i fjor, var hun den eldste som har vunnet prisen noensinne. Nå er det nesten gått et år. Men har det å vinne den gjeve prisen endret Lessings liv?

– Først og fremst kollapset ryggen min. Så ga hjertet mitt etter. Så begynte legen å mumle noe om at det var disse nyrene, fru Lessing. Så du kan si at livet mitt har blitt veldig strukturert. Jeg ligger bare her. Og jeg gjør ikke noe annet enn å snakke.

– Har det vært for mange som vil snakke med deg?

– Jeg kjenner mange som har vunnet Nobelprisen, og alle har sagt: Glem all jobb for et år, alt du kommer til å få gjort, er å snakke, snakke, snakke. Men – har du lyst på en kopp te eller noe sånt?

– Hvis du skal ha?

– Å nei, jeg drikker ikke te. Men du skal ikke la det stoppe deg i å drikke. Melk og sukker?

– Ja takk.

Så humper 88-åringen seg bort til trappeavsatsen. Leiligheten er fylt til randen av bøker. Før man kommer opp i stua, må man skritte over en diger huskatt. Doris Lessing omtaler den som bedagelig, feit og middelaldrende. Stablene av tidsskrifter, bøker og kunstbøker ligger overalt. For å være nær de nitti, er Doris Lessing usedvanlig aktiv. Senest i år kom det en ny bok fra hennes hånd, romanen ”Alfred og Emily” som hun skrev delvis om foreldrene sine. Det ser imidlertid ut som om det kan bli den siste, for Lessing sier hun har skrevet sin siste bok.

– Jeg har ingen energi, jeg blir nitti til neste år, vet du. Jeg er jo veldig gammel. Tidligere har jeg hatt all den energien jeg har hatt behov for, og mer til. Nå er jeg fornøyd om jeg bare får stått opp og svart på ett eneste brev. Men jeg leser.

– Hva da?

– Akkurat nå leser jeg Joseph Conrad. Det er alltid bra å lese ham om noen slår meg i hodet.

– Hva mener du?

– Det er bare et idiom, bare glem det. Det er ikke likt meg å ikke ha noe energi. Det er som om noen har dratt ut en plugg sånn at all energien bare renner ut. Det er forferdelig. Jeg har aldri hatt det sånn før. Hør her, du vet ikke hvordan det er, for du har ikke opplevd det. Det er bare helt grusomt.

Mange av Lessings kritikere og lesere har påpekt at det er to temaer som går igjen i forfatterskapet hennes. Det ene er tanken om at ingen ting er permanent. Det andre er at alt går i sirkler. De har sannsynligvis rett: Doris Lessing er tross alt født i det som i dag heter Iran i 1919. Da hun ble født het det Persia. Hun er oppvokst og utdannet i dagens Zimbabwe. Det het den gang Sør-Rhodesia. Hun har sett Andre verdenskrig komme og gå, hun har sett Sovjetunionen krakelere og Mussolinis Italia forsvinne.

– I Midt-Østen har de et ordspråk som heter ”Ikke stå hvor du står, for i morgen kan det være borte”. Uansett hva det er snakk om, kommer det til å forandre seg. Det gjelder både det gode og det dårlige i tilværelsen. Jeg pleier å fortelle barn at da jeg var jente, si for eksempel 17 år, skulle Hitler vare i 1000 år, Sovjetunionen var per definisjon noe evigvarende og det Britiske Imperiet likeså. Og nå? Ingenting er tilbake. Ingenting, alt har forsvunnet som små skyer på himmelen. Det gjelder også USA. Det kommer selvfølgelig ikke til å vare.

– Hvor lang tid snakker vi om der, tror du?

– Jeg ville ikke bli veldig overrasket hvis USA kommer gjennom dagens nedgangstider uten et ordentlig slag for baugen. Det er lett å se for seg for eksempel Østkysten eller California rive seg løs. Det kommer dere til å få se, det gjør ikke jeg. Men bare vent.

– Har du alltid følt det sånn, at ingen ting varer evig?

– Ja, det har jeg. Jeg tror jeg har det fra faren min, som sa at ingenting forblir det samme i mer enn ti minutter. Jeg skjønte dette veldig tidlig, tro du meg. Jeg er født i Persia, eller Iran som det heter, og vi var den første familien noensinne som dro på ferietur til Moskva og Russland. Vi reiste med militærfly. Så dro vi til England før foreldrene mine kjøpte en farm i Salisbury, det som nå heter Harare, i Zimbabwe. Alt før jeg var fylt fem år. Alt jeg husker er stormlampen som svingte fra side til side i kjerrevogna vi reiste med. Hvor er det permanente i en sånn tilværelse?

Da hun etter å fått tre barn og skilt seg to ganger dro til England i 1949, hadde Doris Lessing sitt første manus med seg i bagasjen. Det ble boka ”Det synger i gresset” som utkom i 1950. Siden har hun knatret løs på skrivemaskinen her i leiligheten. Hun har en datamaskin, sier hun, men hun kan ikke bruke den fordi de som er vant til tastene på en god, gammeldags skrivemaskin ville ha ødelagt et datatastatur på første setning.

– Du har tidligere blitt spurt om du har en visjon med skrivingen. Da har du blitt sint, så jeg skal ikke spørre deg om det.

– Lurt av deg.

– Men hvorfor har du skrevet?

– Jeg må skrive. Det må være snakk om en dyp nevrose, ja, en tvangshandling.

Lessing er kanskje mest kjent for romanen ”Den gyldne notatbok”. Da den ble utgitt i 1962, trykket kvinnebevegelsen den til sine bryster. De hadde endelig fått en forfatter som talte deres sak. Boka solgte i mengder og selger stadig mange eksemplarer hvert år. Men det var ikke bare positivt å gi ut en sånn bok. På en fest hos forleggeren i Stockholm på 60-tallet, kom en mann bort til Lessing. Han var fra Nobelkomiteen, satte seg ned og sa: Du kommer aldri til å få Nobelprisen, for vi liker deg ikke.

– På den tiden raste – og det er et godt ord – feministbevegelsen og de mente at jeg burde få prisen. Nobelkomiteen trodde jeg sto bak dette, men det gjorde jeg virkelig ikke. Jeg hadde slett ikke spurt om å få prisen. Så da komitemedlemmet kom bort og sa dette, ble jeg veldig overrasket. Det er det mest arrogante jeg har hørt og den dårligste oppførselen jeg noen gang har opplevd.

– Men så gikk det noen år?

– Ja, men de ga meg den for seint. For seint til at jeg kunne dra til Stockholm og fått en ordentlig fest. Jeg var her, sengeliggende. Hvis jeg bare hadde fått den tidligere, kunne jeg dratt til Sverige og danset hele natta. Datteren min og barnebarnet mitt var der og de ringte meg. De sa at de skålte i champagne for meg. Vel, det er jo ikke helt det samme.

– Men hvordan føltes det å få prisen?

– Jeg ble veldig overrasket. Jeg trodde jo at jeg ikke kom til å få den. Og den er heller ikke den eneste bokprisen. Det er bare at den har mer glamor og prestisje. Jeg kan ikke si at det å få noen av de andre prisene jeg har fått var bedre enn å få Nobelprisen. Det ville vært frekt av meg. Så jeg kan si at det var fint å få den.

– Hva mener du med at den har mer prestisje?

– Vel, de er rike. Og de har ansatt et PR-geni. Visste du at Nobelfesten pågår en hel uke? Med den svenske kongen og dronninga og store lunsjer. De vet hvordan de skal gjøre det.

– For noen år siden takket du nei til å bli Dame of the British Empire?

– Ja, det stemmer.

– Etter det jeg har hørt var grunnen din at det britiske imperiet slett ikke finnes lenger?

– Ja. Det gjør jo ikke det. Hele æressystemet i England er en pantomime. Det er helt absurd, og det vet vi alle sammen. Men da jeg takket nei, fikk jeg tilbud om å bli Companion i stedet.

– Ledsager til hvem da?

– Nei … det må vel være til dronning Elisabeth? Og det er jo mye flottere. He-he.

Når man opplever Doris Lessing på nært hold, er det lett å bli slått av hvor skarp det er mulig å være som 88-åring. Hvor tilstedeværende. Og hvor sjarmerende det går an å være, selv om man altså er en av de ytterst få som har vunnet Nobelprisen i litteratur. Men det å bli gammel – det er ikke noe særlig, skal man tro forfatteren.

– Det er utmattende. Jeg blir ekstremt treig og trøtt. Men det er jo kanskje like greit, nå som jeg ikke skriver? Jeg har aldri skjønt meg på dem som klager. For det hjelper jo ikke, gjør det vel? Jeg har aldri hatt mye sosialt liv. Jeg skrev. Det har aldri vært noe offer for meg. Det er et spørsmål om sinnelag. De fleste forfattere er stille mennesker. Og det beste humøret man kan ha som forfatter, det er å kjede seg. Når du slipper å tenke på alt mulig annet og bare har boka å tenke på.

– Det har blitt sagt at du er en forfatter hvis bøker forandrer folks liv. Hva synes du om det?

– Jeg tror ikke et liv kan endres med mindre man er klar for endringen. De gangene jeg har forandret meg, er når jeg har vært klar for det. Enkelte ganger – og dette har du sikkert opplevd – sier noen noe til deg som får stor betydning for deg. Uten at du forstår hvorfor. Det er da du er klar for forandring. Vi må for guds skyld endre oss. Ellers ville vi bare stivne og gro fast. Men samfunnet endrer seg ikke så lett som mennesker. Det fortsetter i sin egen takt. Jeg tror ikke en forfatter kan endre samfunnet så lett. Det eneste som betyr noe, er at en forfatter skriver med innvollene sine. Det er det eneste som virkelig kan snakke til oss.

– Har skriving vært en måte for deg å huske på?

– Å ja, absolutt. Det å skrive gjorde at jeg husket ting. Bare én detalj du husker kan bringe tilbake en hel måned. Det er mye mer i minnet vårt enn vi tror. Jeg har god hukommelse, bedre enn de fleste.

– Men stoler du på minnet ditt?

– Nei. Spørsmålet kan for eksempel være: Hvorfor husker jeg akkurat den helgen, men ikke resten av måneden? Hva om det jeg ikke husker egentlig er det mest interessante? Mitt syn er at vi husker det som imponerer oss. Jeg har gjort dette som en øvelse for meg selv, ved å spørre meg hva jeg husker fra den og den perioden av livet mitt. Ofte ingenting. Men hvis jeg finner fram noe, en liten ting, kommer det hele tilbake. Alt er jo der, i hodene våre. Det er uhyre interessant, er det ikke?

Kjære utdaterte forfatter

En dag lå det en mail i innboksen min. Den var fra forlaget. Ført i pennen av redaksjons-sekretæren for norsk skjønn-litteratur. Overskriften varslet lokal dommedag: «Varsel om makulering».

Det hadde seg slik, skrev hun, at et par ganger i året så foretok forlaget «en større vurdering av forlagets lagerbeholdning. Resultatet er at en del titler blir tilbudt bokhandelen til nedsatte priser, og en del titler dessverre besluttes makulert, etter at de har vist seg vanskelig å få solgt ut også til redusert pris. Dette er bakgrunnen for at restopplaget av din bok Du nå vil bli makulrert.»

Og med disse setningene var Du sine dager som novellesamling på det norske litterære markedet over. Tre år gammel, nesten fire. Allerede en olding. Vellikt av en god del kritikere, ikke så godt likt av noen andre.

Jeg ble tilbudt – som alle forfattere hvis bøker varsles makulert – å overta restopplaget vederlagsfritt. Bortsett fra et håndteringsgebyr pluss moms, da.

Jeg er ikke sutrete. Det finnes cirka 250 usolgte eksemplarer av novellesamlinga mi igjen på forleggerforeningens lager. De har aldri vært lest, sidene er stive. Det betyr samtidig at det er en del av bøkene som er blitt solgt. Vi er ikke oppe i Jon Michelets tungvekterklasse, men likevel. Cirka 1700 bøker. Det inkluderer selvfølgelig innkjøpsordninga, og mange av de tilbakemeldingene jeg har fått, har nettopp kommet derfra: Fra en eller annen som har gått forbi på et av landets biblioteker og endt opp med akkurat min bok. Det er det beste av hele opplevelsen, at fremmede har gjort dét. Da er den jo nådd fram, da. Litteraturen. Jobben. Innsatsen.

Jeg er ikke bitter. Det blir utgitt mye litteratur i Norge for tida. Noen mener det er for mye, andre kan aldri få nok. Uansett blir det nødvendig med en viss sortering. En organisering. En utvikling på disse lagrene som står rundt om med støvete kasser fulle av nye bøker. Det er klart, ellers ender lagrene opp som giganthaller ingen lenger vet opp og ned på. Det er jo meningsløst. Og hvis forlagene eller forlagssentralen begynte å åpne dørene – ja, så forsvant ganske kjapt grunnlaget for de høye norske bokprisene. De kan ikke gi bort noe som er verdt noe. Da er det bedre å ødelegge det.

En annen ting som er meningsløst, er at det er nettopp denne funksjonen jeg selv kommer til å overta. Om litt, etter håndteringen og momsbetalingen, ender alle 250 bøkene opp hos meg, fraktet hele veien fra Norge til Danmark hvor jeg bor. Og så skal de stå på mitt loft! I min bod! Det gjør jo ikke saken bedre, snarere bare litt tristere, for så skal jeg gå og se på dem også, og kjenne et snev av sorg over at ikke også disse bøkene fant en leser.

Forfatterforeningen har et tilbud som dekker noe av problemet. Det vil si, nå har det vært litt slunken aktivitet inne på Bokbuffeen de siste årene – stedet hvor du kan kjøpe utdaterte, men splitter nye bøker fra kjente og mindre kjente forfattere. Gjerne for en billig penge. Og med forfatterens gjeve navnetrekk på innsida. Problemet for sånne som meg, som bare har én bok på samvittigheten, er at man må være medlem i Forfatterforeninga for å få lov til å bli med. Og for å bli med der skal man ha skrevet minst to bøker av litterær kvalitet – og man skal veies og vurderes av Det litterære råd. Og det er greit nok. Et sted må grensa gå. Spør bare Frid.

 Jeg har vurdert å gi dem bort til folk. Men hvem skulle jeg gitt bort 250 eksemplarer av en pensjonert bok til? Så mange venner har jeg vel strengt tatt ikke. Ikke i virkeligheten iallfall. I dag slo det meg. Jeg forsøkte å forestille meg et scenario hvor det trengs et visst antall bøker på en gang. Tretti-førti-femti stykker, kanskje.

Ja, nemlig: Som skolesett!

Ibsens «Vildanden» var det mest sexy jeg leste på videregående. Læreren delte dem ut av skolesettkassetten, grønfarget og slitt i skjøtene. Noen hadde fått lese Ingvar Ambjørnsens «Hvite niggere», men det var visst særtilfellene; de som hadde en ekstra kul lærer. Så jeg skriver dette nå til norsklærere rundt om på de videregående skolene i Norge: Er det noen som har lyst til å redde et skolesett eller to fra bokkirkegården? Send meg en mail. Så kan vi spleise på momsen!

Thomas J.R. Marthinsen,
forfatter og journalist
marthinsen@gmail.com

Hovedinnlegg i dagens Dagbladet.

Rolling Stones, Hyde Park!

Alicia Keys - med ild i sjelen

 
For deg som allerede har «Girl on fire» på fast rotasjon i Wimp eller Spotify: her er intervjuet jeg gjorde med Alicia Keys for Dagbladet Magasinet siste helg: 

Alicia Keys (31) er tilbake etter tre års stillhet. Hun har blitt eldre. Hun er blitt mor. Og hun føler seg mer sexy enn noensinne. 

- Four more years!
Jo da, Alicia Keys var også en av kjendisene som stilte opp for at USAs president Barack Obama skulle bli gjenvalgt. Men i motsetning til de fleste andre gikk engasjementet også den andre veien. Førstedama Michelle Obama skrev på en blogg noen dager før valget at Alicia Keys er en kraftfull stemme for kvinner over hele verden. Et forbilde å se opp til for unge, håpefulle. Og så måtte hun innrømme at Alicia Keys' musikk ligger inne på fast rotasjon på presidentparets Ipoder.
- For oss som bor så langt nord i verden virket det ikke som det egentlig var så stor forskjell på Mitt Romney og Barack Obama. Men du som bor i New York: Hvor viktig var det at Obama gikk seirende ut?
- For meg var det ekstremt viktig. Helt ærlig, så tror jeg også det var ekstremt viktig for USA at Obama vant. Han er en mann som ikke tar hensyn til hvor mye du tjener eller hvor klok du er før han respekterer deg. Og dét gjør at jeg tror det kommer til å vise seg som veldig viktig også for resten av verden at han vant.
- Det hadde ikke lovet like godt med Romney?
- Uff, jeg tror det ville blitt en alvorlig tilbakegang, at vi ville havnet der vi var sist en republikaner var president. Og, you know, det var ikke et spesielt bra sted å være.

Alicia Augello Cook, som hun egentlig heter, kom på banen i 2001 med debutalbumet «Songs in A Minor». Hun skapte umiddelbar røre i musikkverden: Hvor hadde hun vært? Hvor hadde hun gjemt denne gullstrupa? Hun gikk seiersrunden på flere pris-utdelingsseremonier, blant annet sanket hun inn hele fem Grammy-priser. I åra som fulgte ga hun ut ytterligere tre album, og også de ble overdrysset med priser.
Og fansen? Den har sørget for at hun i dag er en av de mest innbringende r&b-musikerne i verden. Totalt har hun vunnet fjorten Grammy-priser, solgt mer enn 30 millioner album på verdensbasis - og rukket å være skuespiller i filmene «Smokin' Aces», «The Nanny Diaries» og «Bienes hemmelige liv». Nå, like før hennes femte album «Girl on Fire» slippes, har hun annonsert at det er en helt ny Alicia Keys vi kommer til å få se. Hun er ikke lenger tjue år gammel. Hun har bikket tredve.
- Alt ved meg er nytt. Jeg har fått en sønn, for to år siden. Jeg er gift. Det har gjort at jeg er sikker på hvilken retning jeg vil ta i livet, hvilket liv jeg vil leve. Hva jeg vil og hva jeg ikke vil fylle livet mitt med. Jeg har tatt steget fullt ut i min kvinnelighet.

Og nettopp det er hovedbudskapet hennes i forbindelse med den nye plata: At nå er hun ett hundre prosent kvinne. Og ikke bare kvinne, men en helt bestemt kvinne. Hun er ett hundre prosent Alicia Keys. I en video på hjemmesida si sier hun at hun føler seg som et villdyr i bur nå før lanseringa. For hun brenner av lyst etter å vise sin nye kvinnelighet.
- Har du vært redd for å være deg selv tidligere?
- Nei, jeg var ikke redd. Jeg var bare ikke klar for det, jeg hadde ikke det samme perspektivet. For meg handler det om å vokse opp. Å få større kontroll over meg selv, bli bedre kjent med meg selv. Mer bevisst om hvem jeg er. Og det kan man ikke bestemme seg for, det kommer fra erfaringer. Og erfaringer kommer av tid.
- Du har vært i musikkbransjen i et drøyt tiår. Har du lært noe?
- Jeg har lært mye. Først og fremst har jeg skjønt akkurat hvor velsignet og kraftfull musikken er. At uansett hvilket land du bor i og hvilket språk du snakker, uansett hvilken religion du har og hvem du er, er musikken noe vi har felles, noe vi kan møtes i.
Hun har også lært at det er en del «bullshit».
- Det har vært mennesker som har dratt og trukket i meg og ført meg til steder jeg ikke egentlig ville gå. Det viktigste jeg har lært er at det finnes folk som elsker deg - og så finnes det folk som, vel, ikke elsker deg. Og dem skal du unngå, dem skal man for alt i verden kvitte seg med hvis man har dem rundt seg.
- Men er ikke det vanskelig?
- Jo. Og spesielt var det vanskelig i begynnelsen, da jeg hadde mitt gjennombrudd. Jeg var bare nitten år, hadde ikke barn og ingen helt nær familie som kunne vise meg hvor viktig det var å balansere jobb og fritid. Problemet var at jeg ikke visste hvor grensene gikk, jeg visste ikke engang at det var viktig å sette dem. Nå har jeg skjønt at det er en læringsprosess. Og at det er den riktige veien å gå - å sørge for å få balanse i livet.
- Hvis du kunne dra tilbake i tid, hva skulle du gjerne ha sagt til den Alicia Keys som akkurat skulle til å utgi superhiten «Fallin'»?
- Jeg ville bare sagt: «Vær fri. Vær deg selv. Lytt til hjertet ditt. For dit hjertet ditt ber deg gå, det er alltid den rette veien.»

I musikkvideoen til «Fallin'» var det en street smart Alicia Keys som viste seg fram for verden. Ei hiphop-jente fra Hell's Kitchen i New York, bydelen som den gang levde opp til navnet sitt. Det ryktes at Keys pleide å gå med kniv da hun vokste opp. Bare sånn i tilfelle. Med Alicias rastafletter og attityde hadde verden fått en ny musikkyndling. En som kunne synge fletta av de aller fleste. Ei jente med bein i nesa.
Elleve år seinere er kule lærjakker og fancy frisyre byttet ut med støvsugerskaft og småbarn. I musikkvideoen til «Girl on fire» - tittellåta fra den nye cd-en - tar hun seerne med til et slags moderne 1950-tall. Hun både støvsuger, vasker og rydder, skifter klær på to småtasser og lager mat til mannen. Hadde det ikke vært for at hun også synger, skulle man tro hun har blitt litt satt, den godeste Alicia. I det minste litt gammeldags.
- Ikke for å fornærme deg, men hvordan føles det å bli eldre? Jeg mener, du er blitt mor, du er gift, du er 31 år gammel…?
- Vet du hva? Jeg elsker det! Jeg er mer sexy enn jeg noen gang har vært. Jeg føler meg sterkere enn noensinne, livet mitt er fylt med mer kjærlighet og mening enn jeg har opplevd før. Dette er den beste tiden i mitt liv. Jeg er mer meg selv. Så hvis det er hit vi kommer når vi blir eldre, vel, så gleder jeg meg til fortsettelsen.

Før alt dette, i 2008, snudde medienes bilde av Alicia Keys. For første gang fikk hun smake den andre siden av å leve et liv i offentlighetens uslokkelige lys: Hun forelsket seg i en mann som allerede var gift. Hiphop-produsenten Swizz Beatz, som Kasseem David Dean (34) kaller seg. Hans kone, Mashonda, sørget for en offentlig skittentøyvask av en skilsmisse. Blant annet skjelte hun ut Alicia Keys gjennom Twitter. Med 140 tegn per melding, ble det en del meldinger før hun hadde fått sagt sitt om eksmannens nye kjæreste.
Så det er kanskje ikke usannsynlig at Mashonda er en av dem Keys sikter til når hun snakker om dem som ikke akkurat elsker henne.
Keys og Dean giftet seg på Korsika i 2010. Keys var allerede gravid, og paret fikk det ufødte barnet velsignet i en zuluseremoni i Sør-Afrika. Der sto de, under et fikentre kalt «Det helende treet», for å forsikre seg om at alt skulle gå bra - med dem selv og barnet. I oktober 2010 ble Egypt Daoud Ibarr Dean født.
Og Alicia Keys' verden forandret seg altså fullstendig.
Selv om hun har fått lagd en versjon av en av sangene med stjernerap-erne 50 Cent og Dr. Dre og fått Nicki Minaj med på den nye plata, er hun ikke i tvil om hvem som er hennes største bidragsyter. Det er sønnen Egypt (2), det. Hvis man hører nøye etter på den nye plata, har den lille gutten fått slippe til mot slutten på en av sangene.
- Sønnen din har sin barndom nå. Hvis du ser hans framtid for deg, hva er det viktigste vi trenger å gjøre noe med i verden her og nå?
- Det mest prekære er moder jord. Tar vi innover oss all forurensningen, all forsøplingen, burde det bli tydelig for alle og enhver at vi ikke kan fortsette slik. Det vil få uante konsekvenser ikke bare for oss, men for alle dem som er barn nå og som skal bo her i åra som kommer. Vi blir rett og slett nødt til å passe bedre på planeten vår.

I tillegg til å høste priser og utgi sjelfull, vakker musikk - som hun forresten selv skriver og produserer - har Alicia Keys engasjert seg i veldedig arbeid. Og nei, da tenker vi ikke på at hun sørget for å få Obama gjenvalgt. Allerede som 22-åring var hun med på å stifte «Keep a child alive» - en organisasjon som arbeider for å bedre vilkårene for barn og unge med hiv og aids. Slikt er ikke hverdagskost for en 22-åring.
- Noen har en gang omtalt deg som den yngste sangeren med den eldste sjelen de kjente. Stemmer det?
- He-he. Ja, sannsynligvis. Jeg har nok en gammel sjel, det tror jeg at jeg har hatt siden jeg var liten jente. En eller annen form for visdom som liksom ligger i meg.
- Du virker så selvsikker og rolig, men har du øyeblikk hvor du føler du må spille en rolle? Jeg mener, har du dager hvor du har det kjipt, men likevel føler du må smile fordi du er Alicia Keys?
- Absolutt. Men mindre enn før. Jeg hadde en idé om at jeg skulle være en perfekt person hele tida, en som alltid var blid mot alle. Men…det er jo ikke akkurat realistisk. Nå er jeg heldigvis et menneske som har lett for å smile, men etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg lært at det er ok å ha dårlige dager. Poenget er bare å være ærlig med seg selv, ikke late som for noen andres skyld. Så blir det ikke så krevende å ikke ha det bra likevel.
 

© Dagbladet Magasinet 2012.

The best is yet to come

Han har to bomullsdotter i neseborene, ligger på alle fire og haler grusomheter opp fra slukene på badet, fra dusjen og fra sluket under vasken, han bruker gaffel og spisepinner for å fiske opp slammet, håravfallet, tottene med sammenfiltret, loet guffe, flere måneders liv slik det arter seg i avløpene våre. Vannet renner, fyller opp kar med vann som han siden skal stå og slynge ned mot toalettet, slik at han skaper et trykk nedover i rørene, han skal gjøre det samme med dusjen og vasken, etterpå er det avløpsmiddelet, etsende, livsfarlig, hvis du får det i øynene er løpet kjørt, stær, en hinne av tåke for alltid over synsfeltet ditt, og babyalarmen står på krakken, displayet viser en sovende baby, små Z-er over hodet på et digitalt smilefjes, han er på overtid, klokka er bare litt over åtte, gutten våkner snart, skal ha melk da, eller grøt, majsgrøt lagd på morsmelkserstatning på komfyren nede, alle minuttene som er meningsløse fordi gutten ikke kommer til å ville spise av skjea, han er på overtid, men han blir nødt til å gjøre seg ferdig med dette badet nå, de kan ikke ha det slik lenger, det har gått for langt, baderomsgulvet som oversvømmes slik at det å pusse tennene om kvelden blir et spørsmål om tid, hvor lang tid tar det før vannet når meg til sokkene? Og fra PC-høyttaleren runger Barack Obamas stemme, det er om morgenen syvende november og presidenten har inntatt podiet, kledelig gråhåret og smilende, men noe avmålt? foran menneskemengden, foran alle tilhengerne sine, støttespillerne med sine amerikanske smil, Barack sier, nesten roper: we know in our hearts that for the United States of America the best is yet to come, og han tenker at de har så forskjellige liv, disse to, Barack og ham, den ene får innvilget fire nye år der borte, han selv står på alle fire og gnukket, på overtid, for babyen kan skrike når som helst. Men at det ligger en slags trøst i å vite at det også finnes sluk i Det hvite hus. Og at som den mannen han er, er det Barack som bøyer seg ned for å ta dem. Bretter ermene opp og gyver løs.

Rock'n'smårolling

Robbie Williams kommer ikke bare med ny plate i morgen, han har også blitt far. Her kan du lese mitt intervju med ham, som var på trykk i Dagbladet Magasinet på lørdag:

— Har du selv barn? Da vet du hva jeg snakker om. Det er magisk. Og skremmende. Denne frykten for ikke å være en god far og ikke få det til, og alt det der. Men jeg har rett og slett funnet ekte kjærlighet. Den største kjærligheten jeg har opplevd i mitt liv. Det er ... ja, magisk.

Dette er altså Robbie Williams anno 2012. Borte er popbransjens fyllekråke, borte er musikkverdenens «Rock DJ», borte er hele Englands bråkebøtte. Nå er det bæsjebleier som gjelder.

I mars fikk Robbie hjemmesida si til å krasje. Årsaken? Han skrev at han og kona Ayda Field (33) hadde holdt en hemmelighet fra offentligheten: De hadde hatt sex. Og det virket!
Nå skriver vi oktober, og dattera Theodora «Teddy» Rose Williams kom til verden for en drøy måned siden. Robbie legger ikke skjul på at det å bli far har lært ham noe om hva som er viktig - og mindre viktig - i livet.
— I natt lå jeg søvnløs. Jeg fikk ikke sove, lå bare og bekymret meg for det nye albumet, alle intervjuene, om det ville komme folk på konsertene og...ja, i det hele tatt. Jeg sov kanskje to timer til sammen. Jeg sto opp og gikk inn og kikket på Teddy, og da betydde alle bekymringene ingenting lenger. Ingenting. Hun er det eneste som betyr noe. Det har sentrert meg å bli far, det har overbevist meg om at det finnes en høyere makt. Teddy er en høyere makt.

Han har solgt 70 millioner album på verdensbasis. Men innimellom, mellom to bleier, så å si, lager han også ny musikk. 5. november kommer albumet «Take The Crown», og seinere i november holder han tre konserter på O2 London - en konsertarena som rommer 20000 mennesker i én jafs. Rubbel og bit ble utsolgt på under halvtimen. Hva føler man i en sånn situasjon?
— Ønsket. Jeg følte meg ønsket. Og det føles veldig bra. Det hadde vært deprimerende for meg hvis interessen ikke hadde vært der. Og deprimerende hvis de ikke hadde blitt utsolgt så fort. Det føles bra at folk liker det jeg gjør og at de vil betale penger for å se meg.
— Dagen etter den siste konserten din spiller Rolling Stones på samme scene. Hva synes du om det?
— Innflytelsen deres på musikkbransjen kan man ikke ta feil av. De er enorme. Men altså: Kvelden før river jeg stedet. Det får bli opp til Stones å bygge det opp igjen.

Førstesingelen «Candy» har allerede spilt seg inn i øregangene på folk i noen uker nå, og det er ikke bare Robbie Williams' skyld. Sangen er nemlig basert på den norske artisten og DJ-en Todd Terjes sju år gamle kultlåt «Eurodans». Robbie kjøpte rettighetene til den, ga nordmannen Terje Olsen status som medlåtskriver - og gjorde sangen til sin egen.
— Hvordan fant du den?
— En av mine veldig gode venner, Kelvin Andrews, er DJ og sender meg hele tida sanger han mener jeg bør høre. En av dem var Terjes sang, og jeg digget den, jeg synes den er utrolig poppete. Men jeg har hørt at han er veldig fornøyd med seg selv, han Terje? Han gikk ut i en eller annen norsk avis og sa at han hadde fått dobbel betaling i forhold til hva han ble tilbudt for å la meg bruke sangen. Men - ha-ha! - han ble lurt! Han ba om åtte prosent, han kunne lett fått hundre. Vi hadde gitt ham hva som helst. Så takk til deg, Terje!

Mens britiske Music Week har kalt Williams' nye album en oppvisning i hits, har norske anmeldere vært mer lunkne til smakebiten som er kommet. En av dem som ga «Candy» en kjølig skulder var P3s musikksjef Mats Borch Bugge. Han sa at «låta er helt ok, men Robbie Williams er jo ‘yesterday's news'».
— På en måte skjønner jeg hva han mener, sier Williams.
— Av en eller annen grunn ble ikke mitt forrige album populært i Norge. Det var ganske irriterende for meg, for jeg liker Norge veldig godt. Men så er det jo sånn at min karriere alltid vil være langt, langt mer imponerende enn radiosjefens. For å si det slik.

Med unntak av den enorme Take That-gjenforeningsturneen i fjor, hvor Williams spilte med bandmedlemmene han begynte å synge med allerede som sekstenåring - og siden forlot i et bittert brudd i 1995 - har det vært stille fra Robbie Williams de siste seks åra. I 2006 holdt hans foreløpig siste verdensturné på å ta knekken på ham.
— Oh yeah. Jeg var fullstendig utslitt, jeg hadde vært på landeveien altfor lenge. Det gjorde mye skade på meg, jeg var helt basket case.
— Trengte du en pause fra Robbie Williams?
— Ja, og det var gøy å spille med gutta i Take That igjen. Noen har spurt om det var belastende å være en del av bandet og å måtte snakke om alt som hadde gått galt, men nei, det var fint. For eksempel var vi hele tida fem mann under intervjuer. Så hvis jeg ikke hadde lyst til å snakke, vel, så snakket jeg ikke. Det er mye lettere å være medlem av et band.
— Men nå er du tilbake?
— Ja. Og det tok lang tid å komme seg, men nå har jeg ei kone å vise meg for og ei datter å gjøre stolt.

I et intervju med tyske GQ nylig sa Robbie Williams at det for tida pågår en tøff kamp i ham mellom hans tidligere og hans nåværende jeg. At han hele tida spør seg selv om hva slags person han vil være. Det handler om at han er blitt far, men ikke bare dét.
— Han radiosjefen du snakket om, han har litt rett i en ting. En popstjerne står alltid foran et uunngåelig fall i popularitet. Det er bare et spørsmål om tid. Verden rundt oss forandrer seg hele tida, og jeg spør meg selv hvordan jeg passer inn. Hvor mye av meg får for eksempel næring fra at jeg er suksessrik? Hva vil skje når det ikke lenger er sånn? Jeg liker det. Men det er samtidig tøft.
— Da en av dine mest kjente sanger, «Feel», ble utgitt, husker jeg at jeg tenkte at denne sangen, den var Robbie Williams. Og at den var forferdelig trist.
— Ja, jeg skjønner hva du mener. Da jeg skrev den, hadde jeg det så ille som jeg ikke har hatt det før. Jeg var på mitt aller mest depressive. Har du vært deprimert noen gang, vet du at det føles som om man alltid skal være sånn. Deprimert resten av livet. Men nå har jeg skjønt at det svinger. At selv om jeg blir deprimert, så kommer det til å gå over.

Livet er mangefasettert, påpeker Robbie. Det merker han også på hjemmebane.
— Kona di Ayda er skuespiller og komiker og du er..., ja, Robbie Williams. Det høres ut som en oppskrift på en relativt spennende oppvekst for dattera deres?
— Ja, eller som en oppskrift på skilsmisse? Ha-ha! Det er ikke mange Hollywood-par som holder ut i det lange løp. Det håper jeg vi klarer. Kona mi er snill og kreativ, og jeg håper jeg kan være den som sørger for å få litt karisma og karakter inn i Teddys liv. Sånn at vi sørger for å fylle henne med all denne verdens lykke.
— Men er det ikke vrient å kombinere bleieskift med å være en av verdens største popstjerner?
— Så langt går det bra! Det er ikke så slitsomt og stressende som jeg hadde trodd. Jeg er mer overrasket over at jeg har lyst til å være sammen med henne. Lyst til å skifte bleier, lyst til å få henne til å rape, tørke sikkel. Det var jeg ikke forberedt på.
— Så det er dager hvor du har mer lyst til bare å bli hjemme?
— Å ja. Instinktivt er det dét jeg har lyst til. Det føles som om jeg har en kløe jeg trenger å stille. Og etter at alt dette Robbie Williams-styret er over denne gangen, med konsertene og albumet og i det hele tatt, så kommer jeg til å revurdere hva jeg skal gjøre med livet.
— Hva mener du?
— At dette lett kan bli de siste konsertene jeg holder. Iallfall på mange, mange år. Det har jeg råd til. For da kan jeg bare være daddy.
 

© Dagbladet Magasinet 2012.

Kræsjlandinga

Det var da en trist nyhet å våkne opp til! Armstrong, den gamle, fine mannen. Litt Clint Eastwood-aktig. Verdig. Og det tetteste jeg noen gang kom på ham, var å intervjue han som gikk ut på månen etter ham. Buzz Aldrin. I London 2009. Du kan lese reportasjen jeg skrev i Dagbladet Magasinet her:

Kræsjlandinga

De hadde planlagt måneferden ned til aller minste detalj. Men ingen forberedte Neil Armstrong (78) og Buzz Aldrin (79) på hjemkomsten.

London, 2009. Tjue ivrige pressefotografer står og fekter med kameraene sine. De har digre teleobjektiver og snakker om han de skal ta bilde av. Den gamle mannen. 79-åringen.

En av fotografene sier at han har planer om å be han de skal ta bilde av ta et «giant step back» så bildet blir bedre. De andre fotografene brøler av latter.

Der kommer han.

Buzz Aldrin.

Månefareren.

Helten.

Alkoholikeren.

Månen, 1969. To menn fra jordkloden befinner seg 120 meter over månens grå, ugjestmilde overflate. Kratrene gaper. De har koblet seg fra Michael Collins i romskipet som kretser over dem. Inne i månelandingsfartøyet «Eagle» står Buzz Aldrin (39) klistret til kontrollpanelene. Han er ikke redd. Det har han ikke tid til. Han svetter. Kommandør Neil Armstrong (38) ser ut av den lille glugga på sin side, de har radiokontakt med Houston, USA.

De nærmer seg. De har lite drivstoff igjen.

Og stedet de skal lande på, er fylt av digre kampesteiner. Neil Armstrong melder fra over radioen. Signalet sendes med halvannet sekunds forsinkelse hver vei. De må vente tre sekunder før de vet om de har tillatelse til å fortsette videre. Klokka tikker. Datamaskinen om bord er overbelastet. Varsellampene lyser. Nivået av brennstoff kryper nedover. De har 60 sekunder igjen før de må være landet, eller så vil de treffe månen for hardt og bli så skadet at de ikke kan lette igjen.

Drivstoffnivået synker faretruende.

Houston advarer: «Tretti sekunder.»

Armstrong leter, leter. Så finner han et egnet sted.

Stillhetens hav.

Klokka 21.17 norsk tid den 21. juli treffer et av månelandingsfartøyets bein måneoverflaten. Et kontaktlys tennes på kontrollpanelet. Buzz Aldrin melder om «contact light». Det er de første ordene som sies idet mennesket lander på en annen klode for aller første gang. Armstrong melder kort etter til jorda: «Tranquility base here, the Eagle has landed».

Drivstoffmåleren viser at de har 15-20 sekunder med drivstoff igjen. De ser på hverandre og gliser bredt.

«Stillhetens hav. We copy you down. Dere har en gjeng her nede som holder på å bli blå i ansiktet. Nå puster vi igjen. Takk skal dere ha,» lyder det fra jorda.

Førti år seinere. Han tar imot oss med en modell av månelandingsfartøyet «Eagle» i hånda. Vi er på Norsk Romsenter i Oslo. Mannen som rekker fram hånda er sivilingeniøren Erik Tandberg (76). Det var han som ledet det norske folk gjennom den direktesendte tv-sendingen fra månelandingen i 1969, sammen med NRK-journalisten Jan P. Jensen. 600 millioner mennesker verden over fulgte månelandingen på fjernsyn. Nå gir 76-åringen seg til å gjenfortelle landinga i ivrig detalj.

Så ser han plutselig opp.

— Er dette for detaljert, eller?

— Å nei, det er spennende. Jeg har aldri hørt det før.

— Nei, det er jo en stadig mindre del av befolkningen som var i live i 1969.

Tandberg har møtt romfarerne ved flere anledninger.

— Aldrin var en spesiell kar med doktorgrad fra Massachusetts Institute of Technology. Han var en skarping, men han hadde store ambisjoner. Han ville være førstemann som satte fotavtrykket sitt på månen.

— Men han fikk ikke viljen sin?

— Nei, NASA ville ha Armstrong fordi han hadde lengre fartstid som astronaut. Og han var sivil pilot på dette tidspunktet, ikke militær. I en periode med Vietnam-demonstrasjoner i gatene og kald krig, fant de ut at det var bedre å sette en sivil mann på månen først. Aldrin ble skikkelig forbannet.

London, 2009. Buzz Aldrin spør om han skal sitte eller bli stående. I hånda har han sin nyskrevne selvbiografi «Magnificent desolation». Han er i England for å feire at det er førti år siden månelandingen, og for å lansere den nye boka. Han er det største trekkplasteret til London Literature Festival som akkurat har åpnet. Samtidig kan han i år feire at han har vært edru i 30 år.

Han er en gammel mann. Lav av vekst. Gullringer på fingrene. Et fargesterkt slips. Han ser ut som hvilken som helst 79-åring. Men det er han ikke. Nåla på jakka avslører hvem han egentlig er. Det er den som forteller at den gamle mannen i den koksgrå dressen har vært i verdensrommet. At han har vært på månen.

— Buzz, kan du se opp i himmelen, sier en fotograf.

— Ja, Mr. Aldrin, kan du ikke se opp? istemmer andre.

Buzz Aldrin ser på dem med tunge øyne. Dette har han vært med på før. Utallige ganger. Tusenvis av ganger. Men han nikker. Retter hodet opp mot himmelen.

— There's nothing up there, sier han.

Stillhetens hav, 1969. Buzz Aldrin og Neil Armstrong har tilbrakt syv timer i månelandingsfartøyet. Egentlig skulle de ha sovet, spist og hvilt. Men adrenalinet som banker rundt i årene deres gjør det umulig å sove. Det gjennomborende lyset fra sola lyser opp den trange kabinen i landingsfartøyet. De gjennomgår sikkerhetsrutinene sine for ørtende gang. Gjør seg klare. Hjelper hverandre med å bakse på seg de tunge romdraktene. Det er trangt. De er spente, de aner ikke hva som venter dem.

Neil Armstrong åpner luka og går ut på stigen. Han tar ett forsiktig trinn etter det andre. Ni trinn skiller ham fra måneoverflatens grå støv. Aldrin har slått på fargekameraet som skal forevige nedstigningen.

Klokka 03:56 norsk tid setter Armstrong venstre fot på månen. Han tar seg god tid. Ingen vet om overflaten vil holde eller om den er som kvikksand. Forsiktig planter han begge beina på månen. Så ytrer han den kanskje mest kjente setningen noe menneske har sagt: «It's one small step for a man, one giant leap for mankind». Oppe i fartøyet står Buzz Aldrin og venter. Han blir stående i femten minutter. Så tar han steget ut på stigen. Han tar et skritt av gangen med den klumpete, livreddende romdrakta. Så er også han nede. Han ser seg rundt. Det er sort overalt. Ingen farger annet enn månens hvite og grå støv. Han kan ikke se en eneste stjerne. Så melder han ned til jorda:

«Beautiful. Beautiful. Magnificent desolation».

Verdens vakreste landskapsbeskrivelse.

Oslo, 2009. Romfartsekspert Erik Tandberg forklarer de vitenskapelige eksperimentene Buzz Aldrin og Neil Armstrong utførte i løpet av de to og en halv timene de var på månen, mens Michael Collins, den tredje månefareren, svevde rundt månen som det ensomste mennesket i verden. De plantet det amerikanske flagget, satte opp en plakett hvor det sto at de kom i fred fra hele menneskeheten. Så gikk de tilbake til «Eagle» og la seg til å sove etter å ha jobbet sammenhengende i 23 timer. Buzz Aldrin la seg på gulvet, Neil Armstrong måtte ta til takke med å sove på toppen av rakettmotoren som skulle få dem opp i verdensrommet igjen syv timer seinere.

Lite visste de da om alle konspirasjonsteoriene som skulle ramme dem seinere. Med all god oppmerksomhet følger den negative, den surmagede. Drittkastinga.

I 2002 møtte Buzz Aldrin en dokumentarfilmskaper i USA. Filmskaperen kom bort til ham og kalte ham løgner. Han stakk fingeren mot romhelten og sa at hele månelandingen er juks og oppspinn. At det ikke har skjedd.

Buzz Aldrin handlet resolutt.

Han gikk mot filmskaperen, så ham inn i ansiktet.

Og smalt til ham med knyttneven.

Houston, 1969. Etter at de tre romfarerne splæsjet ned i Stillehavet 24. juli samme år, ble de iført biologiske isolasjonsdrakter. De ble sprøytet med kjemikalier, ingen fikk komme i nærhet av dem. De forble i isolat hos NASA i over 20 dager. Der fikk de se nyhetssendinger, lese aviser, snakke om hva de hadde vært med på. De ble undersøkt av spesialister og leger. Og de drakk. I sin ferske selvbiografi — som Magasinet har fått tilgang til — skriver Buzz Aldrin:

«Jeg hadde et behov for å ta av for den voldsomme opprømtheten jeg følte. Det å drikke etter fullførte oppdrag var vanlig i militæret og NASA. Og Apollo 11 var helt klart det største og mest vellykkede oppdraget jeg noen gang hadde flydd. Jeg følte at jeg fortjente å unne meg noe godt. Da NASA endelig slapp oss ut av isolatet, var det klart at ingen av oss hadde lidd noen skade etter å ha blitt utsatt for månestøvet eller noe annet. Fysisk sett var vi i toppform.»

Så fulgte en endeløs triumfferd jorda rundt. Den varte i 45 dager. Aldrin, Armstrong og Collins besøkte 23 land, møtte 20 statsoverhoder og mottok et utall utmerkelser og æresbevisninger. Alle ville ha en bit av dem. Det var ingen ende på populariteten. De ble hyllet som vaskeekte amerikanske helter.

Men Buzz Aldrin skulle raskt finne ut at det er en menneskelig side ved det å være helt.

Oslo, 2009. Det var Erik Tandberg som intervjuet dem da de kom til Norge. Oktober 1969. Månefarerne hadde bare vært på jorda i noen måneder. Og de var invitert til lunsj med de kongelige på Slottet i Oslo. Astronautene og konene deres ble tatt imot av kong Olav og daværende kronprinsesse Sonja. Erik Tandberg forteller om tre vidt forskjellige mennesketyper. Armstrong var den innadvendte, stille typen. Men når han først sa noe, var det vel verdt å åpne ørene. Collins var en intellektuell type.

— Men Buzz Aldrin fant seg ikke helt til rette. Han hadde jo en del problemer med alkohol og depresjoner allerede da. Han hadde et veldig svingende humør. Collins fortalte meg at Aldrin under forberedelsene til måneferden hadde drukket og blitt kritisk overfor Armstrong. Da hadde Armstrong bedt ham holde munn og gå og legge seg.

— Men du merket på Aldrin at han hadde problemer?

— Ja, det gjorde jeg. Men hva kan du gjøre da, hvis du har anlegg for alkoholisme og depresjoner og du har vært nummer to som har satt sin fot på månen? Hva kan overgå det? Månelandingen er en av de største begivenhetene i menneskehetens historie. Vi kommer til å dra tilbake og vi kommer til å dra til Mars. Men det var bare denne ene gangen vi satte føtter på en fremmed klode for første gang.

«Hva gjenstår? tenkte jeg. Hva skal en person gjøre når hans eller hennes største drømmer og utfordringer er oppfylt? Jeg strakk meg over til det lille bordet etter drinken min, whisky som sjenerøst var helt i et glass med isbiter. Jeg var 39 år og hadde nådd toppen av min verden. Hva gjensto? Hva skulle jeg gjøre med resten av livet mitt?»

Det skriver Buzz Aldrin i selvbiografien. I 1972 gikk han nådeløst ut i pressen i en serie artikler. For første gang snakket han om konsekvensene av å være nummer to på månen. Å skulle spille helt for hele verden. De hadde vært så opptatt av å forberede seg til måneferden at de sto totalt ubeskyttet for tilbakekomsten til jorda. I selvbiografien skriver han om hvordan det føltes. Om maktesløsheten som fulgte.

Han var ikke klar over det selv, men han hadde fått to nye følgesvenner i livet. Depresjonen og alkoholen.

Og hele tida måtte han svare på spørsmålet fra fans, journalister, kongelige og vitenskapsmenn: Hvordan var det å gå på månen?

«Jeg slet med å svare. Jeg ville så gjerne si noe dypt, noe meningsfullt. Men jeg var ingeniør, ikke poet. Selv om jeg grublet over de store spørsmålene her i livet like mye som alle andre, fant jeg ingen ord som kunne beskrive hva jeg hadde opplevd. Menneskene jeg møtte ville ha et slags kosmisk svar på disse spørsmålene. På månen hadde jeg stått i det grå støvet og sett jordkloden henge som en liten blågrønn runding ute i verdensrommet, og jeg hadde beskrevet månen som et storslått øde. Nå begynte jeg å føle at det var blitt en beskrivelse av mitt indre.»

I 1972 ble Buzz Aldrin innlagt på mentalsykehus. Han fikk en sykepleier til å kjøpe alkohol for ham og smugle det inn. Ekteskapet var i krise, han hadde vært utro, karrieren hans var gått i stå. Han prøvde seg i næringslivet, men møtte bare tomme løfter. En soldat skulle ikke få psykiske problemer. I hvert fall ikke en som hadde gått på månen! Forsvaret ønsket ham ikke tilbake. Buzz drakk stadig mer.

Han ble utskrevet fra sykehuset, men var snart tilbake. Han fjernet seg fra barna sine. Dro ned gardinene, orket ikke stå opp av senga.

Dag ut og dag inn satt han foran fjernsynet og druknet håpløsheten i alkohol.

Han kjørte i fylla. Endte opp som bruktbilselger.

Ekteskapet raknet. Kona ville skilles. Barna snakket nesten ikke til ham.

Og som han skriver i selvbiografien:

«Min eneste trøst var et glass whisky. Og enda et. Jeg følte meg isolert, alene og usikker. Jeg gikk fra å drikke til å bli deprimert, til tyngre drikking og enda tyngre depresjon.»

London, 2009. I dag er det amerikanske flagget på månen antakelig blitt helt hvitt på grunn av de kraftige solvindene. Armstrong og Collins er sjelden å se i offentligheten. Men Buzz Aldrin lever i beste velgående. Vi står utenfor Royal Festival Hall hvor han skal tale til en sal fylt til bristepunktet dagen etter. Da skal han snakke om det å være en mann uten oppdrag midt i en midtlivskrise og en hang til depresjoner og alkoholens tåketeppe.

På forhånd har vi fått streng beskjed om at Buzz Aldrin bare ville være til stede i et kvarter. At det ikke ville bli tid til intervjuer. Fotografene har knipset seg ferdig. Buzz Aldrin ser både sliten og opplagt ut. Fargen i irisen hans forteller om et langt, turbulent liv. Den er svekket av alkoholmisbruket hans. Ett tv-team går bort til en av assistentene hans, de mumler. Så vinker hun Buzz til seg og spør om han er klar for et kort intervju.

Pressefotografene er på vei bort.

Magasinet går i hælene på Buzz.

— Hvordan var det å komme tilbake til jorda, Mr. Aldrin? sier tv-journalisten.

— Oh, sier Buzz med sin raspende gammelmannsstemme.

Det er tydelig å se på ham at han ikke orker å snakke om det vonde. At han har forsøkt å legge det bak seg. Blikket hans søker kameralinsa.

— Det var veldig hardt for meg å komme tilbake til hverdagen, men for 23 år siden møtte jeg en søt, ung dame som heter Lois. Vi gir hverandre fortsatt komplimenter og jeg har vært edru i tretti år nå.

Tv-journalisten smiler. Det er tydelig at hun brenner inne med det viktigste spørsmålet.

Og det er spørsmålet han har fått så mange ganger, men som han fortsatt ikke kan svare på.

— Hvordan var det å gå på månen?

— Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare. Det er et logisk spørsmål, men jeg har ikke noe egentlig svar. Jeg kan godt dikte opp at jeg var takknemlig og stolt, men det var ikke det jeg tenkte på. Alt jeg hadde tid til, var å jobbe. Så var det over. Men likevel ikke. Hele resten av livet mitt har jeg fått dette spørsmålet. Men det var en mirakuløs mulighet. Vi var de heldige få. Vi gjorde vårt beste, mens hele verden så på.

© Dagbladet Magasinet 2009.

Til minne

At det allerede har gått et år. At vi er her igjen, et år senere, og at alt er forandret, mens det meste fortsatt er som det alltid har vært. Jeg legger ut teksten min som var med i Forlaget Oktobers  «Respons 22»-antologi i fjor, redigert av Gunstein Bakke og Eirik Ingebrigtsen. Til minne om alle de som ikke fikk bli eldre. 

Konsert 
Thomas J.R. Marthinsen

Og det er der, når vi akkurat har presset oss helt inn foran scenen, unngått albuer og plastølglass, mens musikken får den gjørmete grassplenen til å vibrere, riste, og etter at vi har mistet de vi kom med av syne for lenge siden, at hun bøyer seg ned. Vi står midt i regnværet på en slette i Odense og hun bøyer seg ned og holder mobiltelefonen inntil øret, bøyer seg ned for å dukke for lyden, de som står ved siden av oss ser spørrende på meg og nikker mot henne, om det er noe i veien? Jeg rister på hodet og smiler, mimer at jeg holder en telefon opp til øret, og de smiler, skåler mot meg, øl som skvulper over kanten på plastglasset. Det er konsert en sommerdag, vi har gått i silregn fra parkeringsplassen, hoppet unna sølepytter på vei inn mot konsertområdet. Vi har stått i kø sammen med alle som også skal hit, som skal høre den samme musikken som vi skal, kjøpe øl i de samme bodene, vi har vist fram armbåndene våre til vaktene, blitt kroppsvisitert, og jeg skal innrømme at jeg også tenkte at det var et litt utrygt sted, at det var for mange mennesker her, da vi kom inn porten og slapp inn på den digre, våte grassplenen. På scenen dukker et menneske opp på storskjermen, han er en av Danmarks mest kjente musikere, han er blitt gammel, registrerer jeg, tydelige linjer i det opplyste ansiktet, og hun står fremdeles framoverbøyd med mobilen inntil hodet, mens de rundt oss presser på fra alle kanter, spesielt de bak oss, som vil lenger fram, som vil helt fram til scenen hvor det skjer. Det er kaldt, det skulle være sommervær, men det øser ned, vannet renner ned ved siden av ørene mine, langs neseryggen, og jeg tar henne forsiktig over ryggen. Hun må reise seg nå, ikke stå sånn lenger, for det er flere som kikker, og jeg vet ikke om det holder at jeg mimer telefon en gang til, men så reiser hun seg endelig opp. Hun har en hvit regnfrakk på, håret hennes ligger inntil hodet hennes, hun har regndråper i panna, på kinnene, og alt er kjent, alt er som det skal være, som hun skal være, men ansiktet hennes er forferdelig, ansiktet hennes ser skrekkelig ut.

Etterpå virrer jeg rundt på konsertsletta. Jeg leter etter overblikk, men jeg får det ikke. Jeg går mot utkanten av menneskemengden, men det hjelper ikke. Regnet fortsetter å komme, jeg ser alle menneskene, de fortsetter også, mange står i kø for å kjøpe øl, noen faller om kull i gjørma, noen skråler og andre går mot scenen, nærmer seg ytterkanten av publikum for å begynne ferden innover blant dem. Jeg må dra. Her kan jeg ikke være, jeg må vekk herfra, jeg må hjem, jeg må ha overblikk, jeg må lese nyhetene, jeg må ringe.

Parkeringsplassen. Vi finner bilen. Det skvulper i plastposene jeg har utenpå sokkene i joggeskoene, jeg er våt og kjølig under jakka, vannet har trengt inn, til huden, gjennom klærne. Hun fester setebeltet, ansiktet hennes er urørlig. Hun tar opp telefonen, ringer til lillesøstera mi. Jeg starter bilen og får den i gir, vi kjører hjemover. Vi kjører hjemover, men jeg skal ikke hjem, jeg skal bare til huset vi bor i. Sånn føles det, som om jeg kjører og kjører, men i feil retning. Hun snakker i telefonen hele veien, siterer løpende, alt i kupeen er lyden av stemmen hennes som bringer videre. Vi tar ringveien, følger den langsmed gjerdet som sperrer av inn til konsertområdet. Jeg hører lyden, men ikke noe distinkt, bare et sug, en dundring, et press i brystet, i hele kroppen, foten min skjelver på gasspedalen og jeg føler jeg burde gjøre noe, være et sted og gjøre noe, men jeg er her, og vi tar av fra veien, kommer til huset vårt. Låser oss inn.

Den natta blir vi sittende. Vi spiser mat. Går på toalettet. Innimellom glemmer vi hvor vi er og oppfører oss som vanlig. Ler av noe. Men lynsnart klapper det i, forstummer.

Dataskjermene våre lyser hele natta, skifter når det er levende bilder, kaster skygger på de hvite veggene våre. Vi leser artikkel etter artikkel, åndeløst klikker vi oss videre, skal gjennom alt, må det, må komme oss gjennom hele. Få overblikket.

Neste morgen får vi det. Vi ligger i senga og sover da telefonen ringer på nytt. Hun tar den. Åtti! sier hun. Jeg klarer ikke fokusere ordentlig på noe annet enn øynene hennes. De lyser, hvite, nei blå. Nei, det er ikke sant, sier hun. Hun lytter. Mumler et ja. Et nei. Flere nei. Det vrir seg i maven, jeg burde ikke være her nå. Jeg er for langt unna. Jeg ligger i senga denne lørdagen og jeg vet med en styrke jeg ikke har ord for, med et mørke som sluker meg, at noe er skjedd som ikke kan gjøres om. At uansett, så kommer alt etter dette til å ha dette i seg. Alt. Skal gro med dette i seg.

© Forlaget Oktober, 2011.